HISTORIKK

Rivarbukt var ei bygd bestående av mange nybyggere av ulik herkomst.  Det er imidlertid liten tvil om at hoved veksten i bygda kom etter at virksomheten i kobbergruvene i Kåfjord begynte å avta.  Dette skapte behov for sjølberging som ble løst gjennom fiskarbønder som etablerte seg innover fjordene på vestsiden av Kåfjord.  Mange som arbeidet i gruvene i Kåfjord hadde tidligere innvandret fra Sverige eller Finland eller var direkte etterkommere av slik innvandring.  Sverige og Finnland hadde allerede da rike gruvetradisjoner og folk med lang erfaring fra slikt arbeide.  Dette gjør at de som sluttet ved kobbergruvene og begynte som fiskarbønder var av kvensk herkomst.  For de som vokste opp i Rivarbukt og omegn var det helt vanlig at bestemor og bestefar snakket finsk seg i mellom når noe viktig skulle drøftes.

Opp gjennom tidene har Rivarbukt hatt skole, butikk, poståpneri, lokalbåt ekspedisjon, gjestehus m.v.  Hvor selve navnet Rivarbukt kommer fra hersker det ulike forklaringer på, noen vil ha det til at en båtulykke en del år tilbake hvor folk fra namsmann og sorenskriver omkom kan være opphavet (skrivarbukt).  Andre igjen mener å kunne trekke navnet til samiske relasjoner tilbake i tid.  Siden bygda gjennom tidene har hatt gjestehus kan navnet ha fått sitt opphav av utenlandske reisende som har overnattet eller oppholdt seg i bygda.  Det enkelske ordet River kan ha påvirket navnet, elva som i renner innerst i bukte hadde rik bestand av stor ørret som nok var populært blandt engelske reisende på fiskeferie i Finnmark.  Navnet Rivar eller River er svært uvanlig og man må utenlands for å finne navn som inneholder ordet.

Bygda hadde neppe fått sitt navn i 1178 da det stod et slag mellom rivaliserende vikingekonger her.  Kong Sverre (1151-1202) haddde hørt at Magnus Erlingson's (1156-1184) menn var på tur til Alta. Han sendte da skip og menn etter Magnus Erlingson's menn, skipene ankret opp i Eigisfjord (Øksfjordbotn) og la over fjellet mot Alta.  Det traff de på Magnus Erikson's menn og det endte opp i et slag hvor flere ble drept.  I dag kan man tydelig se de tre gravhaugene etter dette slaget som ligger ved enden av Eideveien ved Basebakken.  Dette slaget er beskrevet i Snorres kongesagaer og her finner man også opphavet til navnet "Alta" nevnt skriftlig for første gang.

Ellers finner man navnet Rivarbukt nevnt i namsprotokoller og tingrettsbøker fra 1400 tallet og fremover. Her finner man historien om en av bygdefolket i Rivarbukt som skylte penger som namsmannen ønsket å inndrive og penger var det lite av blandt folk den gangen.  Mannen løste imidlertid gjelden ved å levere et bjørneskinn til namsmannen som betaling.  Bjørnet var i følge namsmannen skutt i Kåvendalen.  Bjørnehiet som bjørnet ble funnet i kan man ennå besøke ved innløpet til Kåvenvannet, den gang var innløpet til Kåvenvannet lengere ned i dalen enn i dag siden vannet ble demmet opp til kraftverksdam i 1957.

Et fjellparti (Kåvtindan) som strekker seg fra Rivarbukt til Kåven skjulte lenge på en hendelse som skjedde i forbindelse med polare ekspedisjoner hvor man brukte luftskip.  Et luftskip som var på leting etter Amundsens fly som forsvant mot nordpolen kom ut for et forrykende uvær på tur nordover fra Tromsø.  I luftskipets logg er det beskrevet at skipet drev mot land i stor fart, og når man så land for første gang prøvde man å slippe anker for å stoppe ferden.  Vinden var imidlertid for sterk så ankerkjettingen røk og ankeret med kjetting ble liggende igjen i fjellet.  Dette ankeret lå helt frem til 1982 i fjellet men er senere forsvunnet, antakeligvis fjernet av skattejegere/samlere etter at funnet ble kjent i 1981/82 for allmenheten.  Det knytter seg også en historie til dette ankeret, for en av de som var med å bygge Eideveien fant ankeret ved sauesanking i området på begynnelsen av 1930 tallet.  Han turte ikke å fortelle dette i fare for å bli gjort til løgner/tulling for det er ingen som bære et svært anker med kjetting langt til fjells. Oppdagelsen ble imidlertid for tung å bære, så han oppsøkte en troende mann og fikk fortalt sin historie og der stoppe det inntil videre.  Når så sønnen til den troende mannen fant ankeret på nytt i 1981/82 fikk han bekreftet at historien til sauesankeren og veibyggeren var sann.

Eideveien ble påbegynt i 1937 etter at Talvik kommune fikk midler fra Staten til å sysselsette bygdefoket til prosjektet.  Eideveien skulle lette bygdefokets behov for transport av brensel fra de rike skog og myrområdene på Rivarbukteidet.  Eideveien ble bygget fra det som er kjent som Gropa/Berget og frem til Basebakken på Rivarbukteidet.  Byggingen foregikk i 1937 og ble ferdigstilt i 1938.  Veien var opprinnelig tilsammen 1100 meter.

Etter det vi kjenner til skulle veien forlenges og ende opp i Øksfjordbotn for å knytte bygdene sammen.  Dette arbeidet stoppet imidlertid opp som følge av pengemangel og utbruddet av andre verdenskrig i 1940.  Etter 1945 var bygdefolket og hele Finnmark opptatt med gjenreisningen og gjenoppbyggingen etter krigen og veien ble derfor ikke aktualisert på nytt.  På midten av 1950 ble veien mellom Langfjordbotn og Rivarbukt bygget og behovet for en sammenknytning av bygdene Rivarbukt og Øksfjordbotn var dermed løst.  Eideveien ble etter byggingen mye brukt til sitt formål helt frem til 1960 tallet når andre oppvarmingskilder overtok for ved og torv.  Etterhvert kom det også strøm til bygda og i kombinasjon med fyringsolje, avtok behovet for tradisjonell ovnsfyring.  Så lenge det har vært gårdsdrift i området er veien blitt brukt til gjetting av kyr, sau og geit på beite.  Frem til 1940 var det også seterdrift i Kåvendalen, men etter at setra ble ødelagt evakueringshøsten 1944 og ikke gjenoppbygget, stoppet denne driften.

Etter 1970 har veien blitt benyttet mest i forbindelse med friluftsliv, jakt, fiske og bærsanking.  Reindriftsnæringa benytter veien i forbindelse med gjetting av rein i sommersesongen, tidligere var det også reindriftsfamilier som på grunn av nærhet til beiteområdet var bosatt langs Eideveien.  Med unntak av en periode på 1980-90 tallet tas det spradisk ut ved til brensel av bygdefolket og hytteeiere. På 1970 tallet ble veien benyttet av store anleggsmaskiner i forbindelse med kraftlinjebygging, konsekvensene av dette var, når veien ikke var dimensjonert for slik bruk, at forfallet av Eidetveien startet.  På grunn av endringer av klimaet med mer nedbør og tidligere snøsmelting om våren har forfallet av veien eskalert de senene årene.  Bruken av veien har imidertid ikke endret seg som følge av dette og veien, om enn i dårlig forfatning, er den eneste innfartsåren til Rivarbukteidet og Kåvendalen fra Alta kommune.

Så i 2015 startet Eidet friluftslag for alvor å legge planer for restaurering av Eidevein.  Dette har resultert i at man i 2017 har restaurert en strekning på 200 meter som var mest ødelagt av erosjon. Resultetet av dette arbeidet kan leses i egen rapport under årsfane 2017.  Arbeidet vil fortsette i årene som kommer.